Historien om Blitz

En del folk virrer rundt i den gjengse misoppfatning at Blitz bare oppstod i en sky av røyk og flammer, sannsynligvis ved en ren feilkobling et eller annet sted. Vår fremste funksjon er å være en godbit for media og et yndet hatobjekt for politikere...
Bakgrunnen for Blitz og lignende steder rundt omkring i landet og ellers i Europa, var ungdommens evige krav om noe så enkelt som et sted å være. I et titalls år har man forsøkt å få gjennomslag for dette opplagte krav, uten å vinne noe særlig gjenhør hos de høye herrer. Etter diverse forsøk, med lovlige og demokratiske midler som burde komme i Guiness rekordbok under headingen "10 idiotiske måter å kaste bort tida på", ble det klinkende klart at dette simpeltheten var totalt nyttesløst.

Samfunnets folkevalgte har som kjent alltid følt større behov for såvel parkeringshus som store og flotte (les: dyre) kulturhus og lignende prosjekter. Ungdom befinner seg i et slags ingenmannsland hvor det ikke finnes tilbud for de som ikke ønsker å drive med vekselsvis idrett, speiderbevegelsen, Ten Sing eller gammeldans.

Splitt og hærsk
En av myndighetens mest brukte taktikker, som er like gammel som menneskeheten selv, er å sette forskjellige grupperinger opp mot hverandre. Gamle mot unge, hvite mot svarte, eller rett og slett unge mot unge. Enten svømmehall - eller rockeklubb. "Vi har bare ikke råd til begge...." beklager de med krokodilletårer. Det geniale med dette er at folk etter skjemaet skal bruke all sin tid og energi på å slåss mot hverandre, istedenfor å forenes mot supermaktene - som i dette tilfellet er politikere og deres svartkledde lakeier.

Gata er vår
Men det kommer en tid hvor man forstår hvor landet ligger, og hva som er den eneste utvei. Oslo var intet unntak fra de mange byer som i slutten av 70-åra flammet opp i et rasende opprør på gateplanet. Folk samlet seg på gata, som lenge hadde vært deres eneste tilholdssted, og slåss innbitt mot det samfunnet valgte å tilby dem - politi, køller og tåregass. De mange og harde gatekampene ble starten til å ta konsekvensene av politikernes brutte løfter, og å arbeide aktivt mot målet - et sjølstyrt ungdomshus. Folk med vidt forskjellige utgangspunkt, men som hadde det til felles at de var uorganisert; politiske aktivister, gatebarn, junkies - i det hele tatt alt som kunne krype og gå av unge folk som var dritt lei av å ikke ha noe sted å være.
Gatekampene fikk selvfølgelig fete typer i avisene. Det ble noen ledere om politivold, men det gikk for det meste på den "rå og brutale pøbelen", som måtte knuses før de tok over styringa... Dette krevde en hard hånd, og som sagt - så gjort. Oslo sentrum ble tåkelagt av tåregass, og selv om Park- og Idrettsvesenet flere ganger fikk i oppdrag å fjerne all stein fra gatene (!) var det nok igjen til at det haglet i alle retninger. Snuten slo lystig og arresterte vilt omkring seg mens spanerne desperat forsøkte å finne "lederne" blandt tusenvis av forbanna ungdommer. I flere år ble det praktisert massetauinger, hvor det ble gitt (på den tid) uvanlige høye bøter på flere tusen kroner. Som en reakson mot dette ble det danna et organisasjon som tok navnet Ung Mob. Ungdom mot bøteterror skulle lage en oversikt over alle de som var blitt arrestert, banka og bøtelagt, og samle inn penger og skaffe advokater. Etterhvert ble naturlig nok idéen om å arbeide aktivt for et sjølstyrt ungdomshus en dominerende faktor.

Skippergata
Etter mange ukers forhåndsarbeide og intens mobilisering, okkuperte et hundretalls ungdommer et stort hus i Oslo sentrum, Skippergata 6a og b. Denne enorme og standhaftige okkupasjonen skapte magetrøbbel opp i etasjene, og kommunen måtte tilslutt kapitulere og la ungdommene bli. Det hele ble for brennbart, og de ønska en slutt på fokuseringa omkring ungdomsproblematikken. Mye bedre å få det ut av lyset og inn i mørket, og forsøke å knekke opprøret på en mere rafinert måte. Vinteren var lang og hard, og det var bikkjekaldt i ordets sanne forstand. Det ble timevis med meningsløse møter og forhandlinger, som endte opp med tonnevis av referater og ikke noe særlig annet. Taktikken var klar: Å dra ut tida, for igjen å gjøre det praktiske arbeidet innafor huset nærmest umulig å gjennomføre. Å diskutere bagateller og spille på uenighetene mellom folk på huset. Og ikke minst å stille udiskutable krav om ditt og datt, og samtidig vifte med en eller annen gulrot som gevinst, var det kommunens representanter stort sett fordrev tida si med.
Kravene var et sjølstyrt ungdomshus med fast kontrakt og bevilgninger, jobb for de arbeidsløse og boliger for de boligsløse.

Blitz
Resultat fra Skippergata forhandlingene ble som følgende: Blitz - et lite fire etasjes hus som skulle deles med Oslo Rockeklubb og Aksjon Kvinne Kultur Senter. Å plassere Ung Mob`erne sammen disse to mere "straite" organisasjonene, var helt klart for å gjøre det vanskeligst mulig å drive ungdomshuset på den måten man hadde planlagt. Kommunen satset på at vi ville krangle så mye innad (hørt den før?) at huset ville gå i oppløsning av seg selv etter kort tid. Det primære målet var å passifisere oss i den grad at det ville en enkel sak å fjerne oss, som ugrass i beddet. I utgangspunktet var det meningen at det skulle være en representant for kommunen fast stasjonert på huset, for å påse at den mest utfordrende aktiviteten på huset var bordtennis. Dette fant vi oss selvfølgelig ikke i.
Sysselsetningstillinger på Ung Jobb, som i begynnelsen stort sett bestod av slike meningsfylte og utfordrende oppgaver som å feie sammen løv i hagene til folk hvis navn ikke skal nevnes her, eller å rydde langs Akerselva. Dette med 3 - tre - måneders kontrakter, lave lønninger og nær sagt ingen rettigheter.
Og til slutt Straksbo - boligtiltak for ungdom. De kunne tilby rivningsgårder i elendig forfatning over kortere tidsrom. Hvis man var heldig, da.
Folk var slitne og tok imot det de fikk. Planen til Svelland var helt klar. Gi dem et råttent sted å bo, en meningsløs jobb og et aktivitetshus med en kommunal dirigent, så skal vi nok få kontrollen over dem. Få dem vekk fra gata, og inn i A4-eksistensen, så slipper vi å se mere til dem. La dem synke ned i apatien. Mye enklere...

Og slik skulle det fortsette...
Blitz fikk konsekvent føle hale-og-dra-innstillinga til kommunen på kroppen de påfølgende åra. Vi fikk halvårskontrakter og måtte slås som besatte hvert år for å få noen skarve kroner. Disse utløp aldri til mere enn 750 000 på det meste, som var en latterlig sum å skulle drive huset for. Over halvparten gikk til husleie, (som gikk rett tilbake til kommunekassa - adresse Boligetaten) lønnen til regnskapsføreren, pålagt oss av kommunen så de kunne kontrollere hva vi gjorde med spenna, og til en halv stilling på huset for å få tildelt sysselsetningsstillinger. I tillegg til dette kom reparasjoner og oppussinger på huset, og de stadige forandringene som måtte gjøres ettersom forskjellige behov og interesser meldte seg. Så skulle man fordele resten av pengene til aktivitetene på huset. Det kommer vel ikke som noen overraskelse at det aldri ble nok igjen til å få gjort noe særlig konkret, dugnad og frivillig arbeid ble bærebjelken.
Tross helt forskjellige utgangspunkt for de forskjellige grupperingene i Pilestredet 30 c, klarte man tilslutt å overvinne motsetningene og istedenfor samarbeide om å gjøre huset til et aktivt og aktivitetsrikt ungdomshus.

Men kampen var ikke over
Vår erfaring er altså at vi har måttet kjempe beinhardt for å beholde Blitz på den måten vi ønsker at det skal være. Et sjølstyrt ungdomshus, brukt og drevet av oss selv. At Blitz hele tiden drives i den formen vi mener er riktig, er like viktig som at stedet i det hele tatt finnes. Et kommunalt hus med "aktiviteter" styrt av sosionomer og terapauter ville ha vært like meningsløst da som nå. Men politikerne har aldri gitt opp forsøket på å styre huset.
Det er viktig å forstå at det først og fremst er den politiske aktiviteten på huset som har blitt oppfatta som en trussel. Det er dette de hele tida har ønska å bli kvitt, på alle mulige måter. Til deres store fortvilelse fungerte ikke Svellands Aksjonsplan mot Ungdommen. Istedenfor å lage keramikkvaser og spille kort, ble brukerne av Blitz mere og mere politisk bevisste. Blitz ble et frittstående senter for politisk arbeid på alle plan; temakvelder, støttekonserter og annet solidaritetsarbeid, aksjoner og demonstrasjoner. Det har aldri vært mulig for noen å styre Blitz i den ene eller den andre retninga, og dette har alltid vært et irritasjonsmoment for politikerne. I motsetning til mange andre grupperinger som tynges av et indre byråkrati og oppsatte retningslinjer, drives Blitz på en slik måte at man alltid har hatt og brukt mulighetene til å reagere spontant mot ting som har skjedd rundt omkring.